fredag 7. februar 2014

Ut av skapet

Det finnes mange skap å gjemme seg i. Og det finnes utallige mennesker som sitter inne i sitt eget skap og gjemmer sitt virkelige jeg for omverden. Det er ensomt å sitte i skapet og ikke tørre å vise hvem man egentlig er. I media snakkes det stadig om åpenhet, om å komme ut av skapet, kaste masken. Det er et eget tema rundt dette nå om dagen, siden flere kjendiser har vært åpne om sin legning eller sin sykdom. Nå tenker jeg spesielt på Karl Erik Bøhn og Anbjørg Sætre Håtun, som var åpne om sin kreftsykdom og dessverre måtte gi tapt. Og for ikke å glemme Magne Helander, som kjempet på sidelinjen mens datteren hadde kreft, og se at hun sovnet inn for godt. De var utrolig tøffe som torde å gjøre dette. Det viser en styrke som få mennesker har, og vi blir sjarmert og rørt, og vi kjenner på vår egen sårbarhet og våre egne mørke sider som vi kunne ønske å skrike ut til hele verden. Men de fleste av oss tør ikke å gjøre dette. Hver dag tar vi på oss masken, holder den gjennom hele dagen, kommer hjem og setter oss inne i skapet igjen. Det er sånn vi er laget, det er sånn vi er oppdratt. Ingen skal se hvem du egentlig er, alle kjenner Janteloven.












Da jeg fikk MS krøp jeg inn i mitt eget skap. Der satt jeg og gjemte meg i mørket. Satt i fosterstilling, med bena godt krøllet opp mot kroppen, og holdt hardt rundt knærne. Der satt jeg i timesvis, i dagesvis, ukesvis og måneder. Jeg holdt og holdt rundt meg selv, og gråt ned i knærne. Mens jeg satt der, kjente jeg at kroppen ble dårligere og dårligere. Jeg var svimmel og holdt meg fast i veggen når jeg skulle på do. Jeg hadde hodepine hver dag, kroppen mistet mer og mer følelse, jeg ble mer og mer sliten, og ingen medisiner virket. Jeg hadde nervesmerter som jeg ikke unner min verste fiende. Og det ble tungt å gå. Jeg fikk krykker, manuell rullestol, og til slutt en elektrisk rullestol.... Jeg var fastlåst inne i skapet mitt, holdt rundt meg selv, og følte meg veldig alene.
Men masken var på. Ingen skulle vite at jeg hadde MS. Jeg orket ikke å fortelle det til hele verden. Ikke enda. Jeg måtte bruke tiden alene til å bearbeide det faktum at jeg hadde blitt kronisk syk. At jeg aldri skulle bli frisk.



"Du blir aldri frisk, Inger Johanne! 
Dette må du leve med til du dør. Du dør ikke AV MS, men du skal dø MED MS". 

Kjenn litt på den følelsen.




Så når var det min tur til å komme ut av skapet? Det var jo veldig trangt, mørkt og ensomt der, så jeg ville jo ut. Men jeg var så redd for hva verden kom til å si, hvordan kom de til å oppføre seg ovenfor meg? Jeg orket ikke medlidenhet. Jeg ville jo bare være meg selv, møte venner og bekjente uten at de tok på seg "sad sam"-øyne, og se på meg som om jeg skulle dø hvert øyeblikk.
Det var i begynnelsen av desember at jeg tok mot til meg. Det var julegrantenning på det lille stedet vi bodde, og barna ville være med på det. Nissen skulle jo komme med godteposer, og det var snart jul. Så litt julestemning måtte vi jo få. Jeg gjorde det for barna sin skyld. Jeg satt i den manuelle rullestolen, den var ikke fullt så synlig og skummel som den elektriske. Det var fullt av mennesker der, barn og voksne. Julemusikk og underholdning. Jeg holdt meg i bakgrunnen, og observerte. Jeg så at (såkalte) venner og bekjente siden ungdomstiden, tittet på meg i skjul. De ville ikke vise at de så meg, de ignorerte meg. Noen tok på seg de triste, medlidende øynene som sa "stakkars deg". Men ingen kom bort til meg. Det var som om rullestolen hadde pest eller kolera, og jeg var smittebæreren. Det var like forbanna ensomt å sitte i rullestolen som å sitte i skapet. I rullestolen var jeg synlig, i skapet var det bare meg. Nå var jeg ute av skapet! Og jeg fikk jammen julestemning gitt. Jul my ass! På veien hjem forbannet jeg meg på at jeg hadde gitt meg selv en julegave. Jeg var ute av skapet, jeg hadde vist til verden at jeg hadde MS. Og da jeg kom hjem, låste jeg døra til skapet og krøp aldri inn igjen.

Så her er jeg, verden. Jeg har MS, men MS har ikke meg.

Det var godt-vondt å komme ut av skapet, og jeg møter mange medlidende blikk. Men det var verdt det. Jeg slipper å late som, jeg slipper å være noen andre enn meg selv. Jeg vil leve livet fullt og helt, ikke stykkevis og delt. Jeg vil ha mest mulig ut av hver eneste dag, uten å prøve å tilfredsstille andre. Jeg er meg, take it or leave it. Så min oppfordring til deg som sitter i skapet ditt hver eneste dag; kom deg ut. Ta sjansen, hva har du å tape på det? Hva er det verste som kan skje?

tirsdag 4. februar 2014

Heldige meg, som NAV'er

Jeg er heldig jeg. Jeg NAV'er, og kan gjøre akkurat som jeg vil hele dagen. Jeg kan gå og legge meg igjen etter at barna er sendt vel av gårde på skolen. Og jeg kan sove til de kommer hjem igjen. Jeg kan gå på café hvis jeg vil det. Eller jeg kan gå en lang tur med bikkja i skogen. Eller jeg kan vaske og rydde huset hvis det trengs. Jeg kan bruke dagen akkurat som jeg vil, uten at en sjef står over meg og forteller meg hva jeg skal gjøre. Jeg slipper å ha et stort arbeidspress, og være bekymret for å få magesår. Jeg slipper å irritere meg over idiotiske kollegaer og sjefen. Jeg henter barna etter skolen hver dag. Jeg kan bruke lang tid på å lage sunn og riktig middag til barna, fordi jeg stresser ikke hjem fra jobben for å rekke å varme opp en Fjordland ferdigmiddag. Jeg har god tid til å lytte til barna, hjelpe de med lekser, bli godt kjent med vennene deres, og bare være en god og varm mamma. Og på kvelden kan jeg sitte oppe så lenge jeg vil. Se på Mc Gyver i reprise kl 02 med god samvittighet, fordi jeg vet jeg kan sove bare barna har kommet seg på skolen dagen etter. Og jeg vet at "lønna" kommer i tide, uten å bekymre meg om regnskapsføreren rekker det eller ikke... Jeg er jammen heldig jeg..?

Dette er noe jeg får høre. At jeg er heldig som slipper å jobbe. Jeg er heldig som NAV'er.
Slipper å jobbe?? Vet du hvor heldig du er som faktisk klarer å jobbe? At du har en helse som gjør at du klarer å gjennomføre en hel arbeidsdag uten å føle at du har løpt maraton med influensa og vært bakfull samtidig. At du har et arbeidsmiljø, og har voksenkontakt hele dagen. At du føler at du er verdt noe, og at noen trenger akkurat deg og din kompetanse. Jeg skal fortelle deg at det er faen ikke noen dans på roser å NAV'e. Det er kjedelig, det er pyton, og det viktigste av alt; det er ikke selvforskyldt. Jeg har en sjef, jeg også. En sjef som ikke lar meg gå hjem etter endt arbeidsdag. Jeg har en sjef som sitter fast i kroppen min, og bestemmer alt. Og tro meg, det er den verste sjefen du kan ha! Sjefen min heter MS og bestemmer over meg hver eneste dag, hele døgnet.

Ja, jeg NAV'er. Jeg sover når barna er på skolen, fordi jeg ikke klarer å gjennomføre resten av dagen hvis jeg ikke sover. Jeg sover fordi jeg aldri blir uthvilt. Jeg er som en gammel mobiltelefon som ikke tar imot strøm, uansett hvor mye du lader den. Og grunnen til at jeg sitter oppe sent på kvelden, er fordi nervesmertene er så store at kroppen ikke klarer å slappe av. Smertene iler gjennom kroppen, som kulene på en flipperspill. Og det eneste som hjelper er å ligge under et varmeteppe i sofaen. En god og varm dundyne er ikke nok. Jeg orker sjelden å vaske og rydde huset, noen dager orker jeg knapt å lage middag til barna. Da blir det brødskiver. Enkelte dager skjelver jeg så fælt på hendene at jeg ikke klarer å finne penger i lommeboka når jeg handler, eller å få kobbelet på bikkja. Det kan gå flere dager mellom hver gang jeg ser et voksent menneske jeg kan ha en samtale med. Jeg er nesten låst inne i mitt egen hjem, 24/7. Med mine egne tanker og en hælvetes sjef som plager meg. Og jeg vet at jeg må leve med "sjefen" min resten av livet. Jeg vet at han kommer til å bli verre med årene. Jeg vet ikke hva han har tenkt til å gjøre mot meg i morgen. Eller om et år. Kanskje han bestemmer seg for å kødde skikkelig med meg, og sende meg i rullestol. Det er sjefen sin det..? Tenk om jeg kunne si opp, og finne meg noe annet?

Ja, jeg NAV'er. Og jeg lever med en drittsekk til sjef. Men jeg lar ikke sjefen bestemme, jeg er for sterk til det. Ihvertfall i dag. Og i morgen. Så lenge jeg klarer skal ikke sjefen få ta knekken på meg. Og hvorfor har jeg bestemt det? Fordi jeg har et humør som holder meg oppe. Jeg har så mye i ryggsekken, at MS'en ikke skal få knekke ryggen min. Den er for sterk til det. Livet er for kort til å være bitter. Livet er for kort til å ta sorgene på forskudd. Det er mye bedre å ta gledene på forskudd, for da blir gleden dobbelt så stor. Jeg gleder meg hver dag over at jeg er så heldig å ha friske, sunne og glade barn. De gir meg så mye glede og styrke at jeg får det lille overskuddet jeg trenger for å være en god og varm mamma. Barna er det viktigste i livet mitt, og jeg gjør alt jeg kan for at de skal ha det bra. Det er derfor jeg sover når de er borte. Det er derfor jeg gråter i dusjen, når de ikke ser på. De skal ikke se hvor vondt mamma egentlig har det. Det er det ingen som skal se... ikke sjefen min heller, selv om jeg vet at han titter inn gjennom nøkkelhullet når jeg gråter. Jeg har mye å gråte over, men jeg har mer å gledes over. Jeg blir glad hver gang jeg har klart å komme meg gjennom en måned uten at kontoen er helt tom (det er ikke økonomisk fett å NAV'e!). Jeg blir glad når jeg tenker tilbake på at jeg var avhengig av rullestol for 6 år siden, men etter at jeg fikk riktige medisiner ble sjefen overstyrt, og nå kan jeg gå så langt jeg vil..! Jeg blir glad hver dag når jeg våkner og merker at jeg ikke er verre enn i går. Jeg blir glad hver gang jeg kan gå en tur med bikkja uten at bena svikter. Jeg blir glad hver morgen jeg våkner og merker at skjelvingen ikke er der. Jeg blir glad når jeg ser at det snør, for da kan jeg gå ut og måke snø uten å bli helt ødelagt. Jeg blir glad hver dag solen skinner og fuglene kvitrer. Jeg er glad for alle de små tingene i hverdagen som gjør livet verdt å leve. Alle de små tingene som nesten ingen legger merke til, fordi de er så stressa.

JA, jeg NAV'er. Men tro meg, jeg skulle mye heller jobbe. Jeg har jo gjort det før, så jeg vet hvordan det er. Det kan være slitsomt og stressende. Men det er normalt. Jeg skulle mye heller ha byttet ut det livet jeg har nå, mot det livet jeg hadde før. Men det kan jeg ikke. Så da får jeg leve det livet jeg lever nå, og glede meg over det. Ikke se bakover, men fremover. Så neste gang du syns jeg er heldig som NAV'er, kan du gå bort til sjefen din og gi han en klem. Vær takknemlig for at du har en jobb, vær takknemlig for at du slipper å ta sjefen med deg hjem. Og på veien hjem fra jobben kan du stoppe opp og lytte til fuglene. De kvitrer faktisk om vinteren også.

mandag 3. februar 2014

"Ufør Alenemor Med MS"

For noen dager siden fikk jeg en påminnelse om at jeg har en blogg. Den har gått helt i glemmeboka, fordi det har skjedd veldig mye i livet mitt siden sist. Det er fort gjort å glemme, det vet vi jo alt om, vi som har MS. Og bloggen har ikke blitt prioritert...

Det som har skjedd, er at jeg har gått fra å være en gift småbarnsmor, til å bli alenemor. "Ufør Alenemor Med MS"... Det høres fint ut, ikke sant? (ironi - for de som ikke skjønte det). Men jeg holder hodet over vannet, og gjør så godt jeg kan i hverdagen. Men det er klart at det har gått utallige tanker i hodet mitt etter at livssituasjonen ble så radikalt forandret. Nå har jeg og barna bodd alene i ett år, og det går jo bra... Alle som har barn med alle sine aktiviteter vet at hverdagen bare raser av gårde. Det skal kjøres hit og dit, hentes og bringes. De skal på treninger og besøke venner. Det går i et rasende tempo. Lekser skal gjøres, det skal handles, middag skal lages, klær skal vaskes, leiligheten skal vaskes og ryddes, bikkja skal få turene sine, osv. Alle disse foreldreoppgavene gjennomfører jeg alene, og jeg kjenner at nå om vinteren går det hardt ut over kroppen. Jeg blir så fort sliten på grunn av fatiguen, men jeg har gudskjelov mulighet til å sove mens barna er på skolen. Det gjør at jeg får krefter til å gjennomføre alt som skal gjøres i løpet av ettermiddagen. Kreftene mine prioriterer jeg på barna, så jeg innrømmer at det med rydding og vasking ikke er den første prioriteringen min. "Det er bedre med litt skit i krokene, enn et rent helvete". Jeg vet at det finnes utallige blogger om interiør, og hvor flott og fint folk har det rundt i de norske hjem. Og noen ganger blir jeg jo litt misunnelig, fordi det er så mye stilig. Men jeg har ikke mulighet til å bo i et hus hvor det ser ut som et interiørmagasin skal komme og knipse bilder hvert øyeblikk. For det første har jeg ikke råd til det, og heller ikke krefter. Men vi trives jo her vi bor, foreløpig. Vi leier jo bare, så det begrenser det kreative på interiørsiden. Drømmen er at vi snart skal få kjøpt oss noe. Et rekkehus, kanskje?






Her er likevel et par bilder av hvordan vi har det i stua... Ikke strøkent, men hjemmekoselig










Vi har også flyttet til en ny by, jeg og barna. Det er ikke bare lett å bli kjent med nye mennesker og få nye venner når man er voksen, og ikke jobber. Men gudskjelov er barna aktive i idretten her i byen, så det gjør det lettere å få kontakt med andre voksne mennesker. Jeg trenger jo "voksenkontakt", som alle andre.
Det har gått overraskende bra å flytte barna fra et lite sted på landet, til en større by. De stortrives, og har fått mange venner. Og det gjør hverdagen god og trygg for oss alle. Dessuten har jeg et godt vennskap med barnas far. Som jeg sa til han en gang; "hvis alle skilsmisser hadde vært som vår, hadde flere skilt seg" :) Han er veldig flink til å stille opp for barna, selv om han bor en time unna. Det er betryggende og godt for oss alle sammen.

Dette var en kort oppdatering fra meg. Og hvis jeg husker det, og hvis du er interessert i å vite mer om meg og min hverdag med MS, så fortsett og les. Og gi meg gjerne tilbakemeldinger :)

Hasta la vista så lenge :)













mandag 19. mars 2012

Venner har det også vondt

Etter at jeg ble syk, har jeg fått høre av venner mange ganger at de ikke vil plage meg med sine problemer. De forklarer dette med at jeg har evig nok med meg og mitt, og vil ikke at jeg skal bekymre meg mer enn nødvendig, og at de problemene de har er så mye mindre enn mine plager og problemer. Jeg forstår den argumentasjonen, men jeg blir likevel litt lei meg. For som jeg prøver å si til dem, så kan man ikke si at det ene problemet er større enn det andre. Et problem eller en plage er stor for den som føler det på kroppen. Når mine venner plages, vil jeg jo gjerne være der for dem. Jeg vil ikke utelukkes fra det som er vondt i mine venners liv, bare fordi jeg har MS. Jeg skal ikke skånes bare fordi jeg har en bedriten sykdom. Da vil jeg jo bare kjenne vennene halvveis, og bare kjenne den gode positive siden av mennesket. Jeg mener at mennesker som har opplevd smerte i livet, enten det er fysisk eller psykisk, blir mer interessante mennesker. Og det er jo det som gjør deg til det mennesket du er.

Dette prøver jeg å si til mine venner. Og det gjør jeg fordi jeg mener det. Jeg blir faktisk glad, misforstå meg rett, når mine venner kommer til meg med sine plager. Det gir meg mening å kunne hjelpe, være en skulder å gråte på, hjelpe de med å finne løsninger på problemene. Da føler jeg at vennene stoler på meg og at jeg er en ekte venn.

Men jeg vet at jeg må bli bedre på å snu speilet mot meg selv.... Jeg vet at jeg er altfor dårlig til å strekke ute en hånd og be om hjelp. Jeg har vel faktisk sjelden gjort det. Det er ikke fordi jeg ikke har venner jeg stoler på, men det er fordi jeg er et stabeist som alltid har klart meg selv. Jeg er en tøffing, som ikke skal be om hjelp. Inni meg ser jeg på det som et nederlag å ikke kunne takle mine egne problemer. Men det gjelder kun meg selv. Jeg har taklet så mange tøffe ting i livet, som ligger som en tung ryggsekk på ryggen. Jeg har alltid vært vant til å bære sekken selv, selv om ryggen kan verke til tider. Men jeg innser at dersom jeg vil at mine venner skal komme til meg og dele det vonde, må også jeg gjøre det samme.

Jeg forstår mine venner hvis de ikke ønsker å dele sine problemer fordi de vil takle de selv. Men kjære gode venn; hvis du vil at jeg skal hjelpe deg, så kom til meg på tross av at jeg har MS. Ikke la MS-trollet stoppe deg. Dine vonde ting er vondt for deg, og jeg vil gjerne hjelpe deg å bli kvitt dem. Så skal jeg prøve så godt jeg kan å bli bedre på å dele mine ting med deg. Jeg lover.

torsdag 19. januar 2012

Min egen misunnelse

Jeg er misunnelig på meg selv. På det livet jeg hadde før. Og nå tenker jeg ikke på det livet jeg hadde før jeg fikk mann, barn, hus osv. Den gangen jeg hadde en bra jobb og et veldig sosialt liv. Nei, jeg tenker på det livet jeg hadde før jeg ble syk. Så mange ting jeg tok for gitt, så mange trivielle bekymringer jeg hadde.
"Alle" sier at man må tenke på helsa, og at helsa går først. De som sier noe slik er enten syke, har vært syke, eller begynner å dra på åra slik at de kjenner at helsa skranter. For dersom man ikke har noen problemer med helsa, tenker man heller ikke på at den må passes på. Da lever man som om man skal være på topp resten av livet, og at man er tilnærmet udødelig. Det er vel "ungdommens naivitet"? Men de som sier at man må passe på helsa har så rett, så rett! Man må det, og den går først. Nå kjenner jeg på det hver eneste dag. Og det gjør meg så frustrert!! Jeg, som er en impulsiv person, må planlegge hverdagen. Jeg må alltid passe på at jeg sover før jeg gjør noe som helst. Hvis jeg ikke sover, blir jeg et usosialt, slitent og sint troll. Og det vil jeg jo ikke være. Så i går skulle jeg prøve å ikke sove en hel dag. Så jeg dro til en veldig god venninne rett etter jeg hadde levert Ellinor i barnehagen. Hun hadde fri fra jobben, og ville skravle. Jeg var der i et par timer, og så orket jeg ikke mer! Da var jeg så sliten at jeg så vidt klarte å kjøre de fem minuttene det tar å kjøre hjem. Tenk å bli utslitt av å sitte stille i en sofa med en veldig god venninne og bare jenteskravle (det som er så koselig), så sliten at jeg måtte sove i tre timer etterpå. Det er utrolig frustrerende! Og fordi livet mitt er sånn om dagen, tenker jeg mye på hvordan livet var før, og hvor stor kontrasten er.

Hjemmelaget er best!!
(hvis du lurer på hva det gulhvite er,
er det ost. Masse ost...)
Men likevel tester jeg jo grensene mine. Jeg synes det er vanskelig å ta det med ro, selv om jeg vet at det er det beste for meg nå. Så i stedet for å kjøpe en ferdigpizza til middag, lagde jeg hjemmelagde hamburgere og kjøttboller i går. Alle som har laget dette ut av to kilo kjøttdeig, vet at det tar tid...

Andre dager, hvor jeg ikke føler meg som en vridd og vrengt oppvaskklut (?) etter å ha gjort ingenting, da  starter jeg på prosjekter som å pusse opp. Bendik sitt rom ble pusset opp i høst. Da tapetserte og malte jeg veggene, og malte 6-7 strøk på en Stompaseng vi kjøpte brukt. Jeg måtte riktignok bruke mange uker, men jammen ble det fint. Ellinor sitt rom står straks for tur, bare denne perioden går over.
Gudskjelov at jeg er så sta! Ikke engang MS eller Fatigue skal få ta knekken på meg! Jeg skal kjempe hver eneste dag, og jeg innbiller meg selv at jeg er den sterkeste og at jeg vinner. "Jeg har MS, men MS har ikke meg".

Gudskjelov at jeg også har et godt humør og fortsatt er leken, det gjør hverdagen lettere.

Men innimellom, enkelte dager, tenker jeg på hvordan livet kunne vært dersom livet var slik det var før...

torsdag 12. januar 2012

Å senke kravene

Jeg har blitt mye flinkere til å senke skuldrene og å kravene til meg selv etter at jeg ble syk. Og det er jo en klar fordel... For alle som kjente meg før sykdommen, og de som kjenner meg nå, når jeg har de gode dagene, vet at jeg ikke er den personen som sitter mest på rompa. Det går i ett, og jeg finner stadig prosjekter og ting jeg kan gjøre. Grunnen til at jeg er nødt til å senke de høye kravene er at jeg har noe som kalles FATIGUE, i tillegg til MS'en (er det ikke det ene, så er det det andre, sa brura)
Det å ha fatigue er ikke lett. For det første er det ikke lett for meg å håndtere bestandig. Og det er ikke lett for mine nærmeste, eller for omverdenen å forstå hva fatigue er, eller hvordan det føles.

Dette er hvordan MS-forbundet beskriver fatigue:
"Kronisk tretthet, utmattelse, mangel på energi eller kraftløshet - FATIGUE - er vanlig ved MS. På norsk er det vanlig å bruke det engelske begrepet. Hos tre av fire finner man fatigue og hos en av fire oppgis dette som det mest invalidiserende symptomet. Fatigue er et problem som setter store krav til egen mestring. Det finnes i dag ingen medisiner som har særlig effekt."

Jeg kan sove hvor som helst
Jeg beskriver fatigue slik; den kommer like plutselig som en nys (bortsett fra at fatigue ikke kiler i nesa...), og jeg blir så sliten at jeg nesten ikke fikser noenting. Og når jeg mener sliten, så er det som om jeg har løpt maraton etter at jeg har vært på en tredagers fyllekule uten søvn samtidig som jeg har influensa. Det eneste jeg vil, er å legge meg ned å sove, og jeg kan sove hvor som helst. Men selve søvnen har ingen effekt, fordi jeg er som en gammel mobiltelefon som ikke tar til meg lading.


Men det er ikke alltid jeg har mulighet til å legge meg ned og bare sove. Jeg må stå opp om morgenen for å få barna på skolen og jeg har en hund som må få tur. Jeg har et hus som må holdes i orden, og klær som må vaskes, det skal handles og lages mat. Rett og slett alle oppgavene som en "gammeldags husmor" hadde. Men jeg har gudskjelov forstått at alt ikke behøver å være på stell til enhver tid, og jeg har senket skuldrene og kravene til meg selv. Jeg behøver ikke å måtte gjøre alt hver dag. Noe kan vente til i morgen.
I dag har jeg hatt en sånn dag, hvor jeg har tenkt at det meste kan vente til i morgen. Etter at barna var levert og Taxi hadde fått tur, så gikk jeg og la meg igjen. Det samme gjorde jeg i går også. Og dagen før det, og før det igjen, og... For fatiguen er verst om høsten og vinteren. Mørket og kulda gjør at kroppen min føles trøtt bestandig, og det lille ekstra overskuddet jeg har, det får familien og barna. Jeg kan tulle som en klovn så lenge barna er hjemme, men da de er i seng eller ute av huset, så går jeg inn i en hvilemodus. Hvis jeg ikke hviler mens barna er borte, orker jeg ingenting når barna kommer hjem, og da er lunta mi kort og jeg kan være temmelig oppfarende og bli sint for ingenting. Dessuten "tuller" MS'en med meg når jeg er utslitt av fatigue. Da får jeg prikkinger i begge armene. Alle som har hatt et ben eller en arm som har "sovnet", vet hva jeg mener med prikkinger. Men mine prikkinger går ikke over etter at nerven ikke ligger i klem lenger. Det går ikke over før jeg har sovet godt og lenge.


Når det nå er vinter, og fatiguen herjer med kroppen min (samt at jeg i tillegg har hjernerystelse etter at jeg ble slengt i en brygge av en to meter høy bølge), forstår jeg ekstra godt at jeg må senke kravene til meg selv. Jeg lar det ligge bunker med brukte klær på badet, jeg lar det ligge noen hybelkaniner under sofaen (de syns jo ikke likevel), jeg lar det ligge skitne klær i skittentøyskurven, og jeg lar det være litt rotete rundt meg. Man skal jo faktisk se at det bor mennesker her, at vi ikke bor i et utstillingshus...
Så tenker tenker i mitt stille sinn på alle som har fulltidsjobb i tillegg til å ha barn. Det er pokker så beudringsverdig av disse mammaene (og pappaene?) at de får til å kombinere jobb, barn, hus, venninner, trening, mann, osv osv osv. Jeg blir sliten bare ved tanken. Og så tenker jeg ikke mer på det.
Jeg bare gleder meg til våren kommer, så jeg kan finne igjen overskuddet mitt....

søndag 8. januar 2012

En tur til Menighetshuset og tilbake

Når et nytt år begynner, er det mange som har nyttårsforsetter om å begynne et nytt og bedre liv, og å gjøre noe nytt. Det å endre livsstilen sin er vel en av de største forsettene. Det vil si; begynne å trene eller trene mer, slutte å røyke, spise sunnere, drikke vann i stedet for brus osv. Det er kjempefine tanker, og mange starter året riktig så bra. Men så skjærer det helt ut, og man sprekker. Livet er tilbake, det livet man kjenner og egentlig liker veldig godt.
I dag har jeg også gjort noe helt nytt. Nemlig vært på juletrefest i Menighetshuset! Jepp, i Menighetshuset. Og jeg hadde det riktig så hyggelig, tro det eller ei. Men hvorfor jeg var der, er ikke fordi jeg har blitt dypt religiøs over natten og begynne et nytt og bedre liv i Jesu navn. Nei, det er så enkelt som at Ellinor har begynt å synge i barnekor, og de skulle synge i Menighetshuset i dag. Så da stiller vi jo opp for å høre på henne (og for å få gratis kake og kaffe selvsagt). Det å høre små barnestemmer synge "Vi tenner våre lykter når det mørkner" er så flott at jeg får tårer i øynene og snørra renner. Jeg blir så rørt. Det er mulig at de som normalt er kirkegjengere og medlemmer av menigheta trodde at jeg hadde blitt omvendt, men det var de små jentene som gjorde inntrykk.
Det var morsomt å være der også. Det var mye å observere. Blant annet en gutt på ca 4 år, som hadde på seg en pysjgenser og løp rundt som en hamster i bur etter at han hadde fått i seg en haug med kaker. Noen påstår at sukker ikke påvirker små barn. De har aldri vært i en barnebursdag eller juletrefest for å observere barn før og etter sukkerinntaket. Denne pysjkledte gutten løp og løp frem til han fant ut at han må få ut en buse. Så han stoppet løpinga si for å pille seg i nesa. Men gutten puttet den ikke i munnen, la den pent i en serviett, eller klinte den på sine egne klær. Nei, han klinte den på ryggen til en intetanende dame som satt med ryggen til han.... Da var det vanskelig å holde maska selv om småjentene i koret sang vakkert og var så seriøse man bare kan være i et Menighetshus.
Vi sa ingenting til damen.
Ellinor i sort kjole, med hårbøyle

Det å bli medlem av en menighet, eller å besøke Menighetshuset på søndager, er ikke blant mine nyttårsforsetter. Ihvertfall ikke i år. Kanskje et annet år? Bare for å observere....?

Formen min er forøvrig bra i dag, bortsett fra at jeg har vondt i hodet og er litt sliten. Det at jeg har vondt i hodet skyldes hjernerystelsen.  Jeg har derfor knasket paracet igjen, og snart skal jeg treffe puta med hele hodet.


Vi blogges! (ho ho ho, det var egentlig ganske kult å skrive..... sa brura)