Å senke kravene

Jeg har blitt mye flinkere til å senke skuldrene og å kravene til meg selv etter at jeg ble syk. Og det er jo en klar fordel... For alle som kjente meg før sykdommen, og de som kjenner meg nå, når jeg har de gode dagene, vet at jeg ikke er den personen som sitter mest på rompa. Det går i ett, og jeg finner stadig prosjekter og ting jeg kan gjøre. Grunnen til at jeg er nødt til å senke de høye kravene er at jeg har noe som kalles FATIGUE, i tillegg til MS'en (er det ikke det ene, så er det det andre, sa brura)
Det å ha fatigue er ikke lett. For det første er det ikke lett for meg å håndtere bestandig. Og det er ikke lett for mine nærmeste, eller for omverdenen å forstå hva fatigue er, eller hvordan det føles.

Dette er hvordan MS-forbundet beskriver fatigue:
"Kronisk tretthet, utmattelse, mangel på energi eller kraftløshet - FATIGUE - er vanlig ved MS. På norsk er det vanlig å bruke det engelske begrepet. Hos tre av fire finner man fatigue og hos en av fire oppgis dette som det mest invalidiserende symptomet. Fatigue er et problem som setter store krav til egen mestring. Det finnes i dag ingen medisiner som har særlig effekt."

Jeg kan sove hvor som helst

Jeg beskriver fatigue slik; den kommer like plutselig som en nys (bortsett fra at fatigue ikke kiler i nesa...), og jeg blir så sliten at jeg nesten ikke fikser noenting. Og når jeg mener sliten, så er det som om jeg har løpt maraton etter at jeg har vært på en tredagers fyllekule uten søvn samtidig som jeg har influensa. Det eneste jeg vil, er å legge meg ned å sove, og jeg kan sove hvor som helst. Men selve søvnen har ingen effekt, fordi jeg er som en gammel mobiltelefon som ikke tar til meg lading.


Men det er ikke alltid jeg har mulighet til å legge meg ned og bare sove. Jeg må stå opp om morgenen for å få barna på skolen og jeg har en hund som må få tur. Jeg har et hus som må holdes i orden, og klær som må vaskes, det skal handles og lages mat. Rett og slett alle oppgavene som en "gammeldags husmor" hadde. Men jeg har gudskjelov forstått at alt ikke behøver å være på stell til enhver tid, og jeg har senket skuldrene og kravene til meg selv. Jeg behøver ikke å måtte gjøre alt hver dag. Noe kan vente til i morgen.
I dag har jeg hatt en sånn dag, hvor jeg har tenkt at det meste kan vente til i morgen. Etter at barna var levert og Taxi hadde fått tur, så gikk jeg og la meg igjen. Det samme gjorde jeg i går også. Og dagen før det, og før det igjen, og... For fatiguen er verst om høsten og vinteren. Mørket og kulda gjør at kroppen min føles trøtt bestandig, og det lille ekstra overskuddet jeg har, det får familien og barna. Jeg kan tulle som en klovn så lenge barna er hjemme, men da de er i seng eller ute av huset, så går jeg inn i en hvilemodus. Hvis jeg ikke hviler mens barna er borte, orker jeg ingenting når barna kommer hjem, og da er lunta mi kort og jeg kan være temmelig oppfarende og bli sint for ingenting. Dessuten "tuller" MS'en med meg når jeg er utslitt av fatigue. Da får jeg prikkinger i begge armene. Alle som har hatt et ben eller en arm som har "sovnet", vet hva jeg mener med prikkinger. Men mine prikkinger går ikke over etter at nerven ikke ligger i klem lenger. Det går ikke over før jeg har sovet godt og lenge.


Når det nå er vinter, og fatiguen herjer med kroppen min (samt at jeg i tillegg har hjernerystelse etter at jeg ble slengt i en brygge av en to meter høy bølge), forstår jeg ekstra godt at jeg må senke kravene til meg selv. Jeg lar det ligge bunker med brukte klær på badet, jeg lar det ligge noen hybelkaniner under sofaen (de syns jo ikke likevel), jeg lar det ligge skitne klær i skittentøyskurven, og jeg lar det være litt rotete rundt meg. Man skal jo faktisk se at det bor mennesker her, at vi ikke bor i et utstillingshus...
Så tenker tenker i mitt stille sinn på alle som har fulltidsjobb i tillegg til å ha barn. Det er pokker så beudringsverdig av disse mammaene (og pappaene?) at de får til å kombinere jobb, barn, hus, venninner, trening, mann, osv osv osv. Jeg blir sliten bare ved tanken. Og så tenker jeg ikke mer på det.
Jeg bare gleder meg til våren kommer, så jeg kan finne igjen overskuddet mitt....