torsdag 19. januar 2012

Min egen misunnelse

Jeg er misunnelig på meg selv. På det livet jeg hadde før. Og nå tenker jeg ikke på det livet jeg hadde før jeg fikk mann, barn, hus osv. Den gangen jeg hadde en bra jobb og et veldig sosialt liv. Nei, jeg tenker på det livet jeg hadde før jeg ble syk. Så mange ting jeg tok for gitt, så mange trivielle bekymringer jeg hadde.
"Alle" sier at man må tenke på helsa, og at helsa går først. De som sier noe slik er enten syke, har vært syke, eller begynner å dra på åra slik at de kjenner at helsa skranter. For dersom man ikke har noen problemer med helsa, tenker man heller ikke på at den må passes på. Da lever man som om man skal være på topp resten av livet, og at man er tilnærmet udødelig. Det er vel "ungdommens naivitet"? Men de som sier at man må passe på helsa har så rett, så rett! Man må det, og den går først. Nå kjenner jeg på det hver eneste dag. Og det gjør meg så frustrert!! Jeg, som er en impulsiv person, må planlegge hverdagen. Jeg må alltid passe på at jeg sover før jeg gjør noe som helst. Hvis jeg ikke sover, blir jeg et usosialt, slitent og sint troll. Og det vil jeg jo ikke være. Så i går skulle jeg prøve å ikke sove en hel dag. Så jeg dro til en veldig god venninne rett etter jeg hadde levert Ellinor i barnehagen. Hun hadde fri fra jobben, og ville skravle. Jeg var der i et par timer, og så orket jeg ikke mer! Da var jeg så sliten at jeg så vidt klarte å kjøre de fem minuttene det tar å kjøre hjem. Tenk å bli utslitt av å sitte stille i en sofa med en veldig god venninne og bare jenteskravle (det som er så koselig), så sliten at jeg måtte sove i tre timer etterpå. Det er utrolig frustrerende! Og fordi livet mitt er sånn om dagen, tenker jeg mye på hvordan livet var før, og hvor stor kontrasten er.

Hjemmelaget er best!!
(hvis du lurer på hva det gulhvite er,
er det ost. Masse ost...)
Men likevel tester jeg jo grensene mine. Jeg synes det er vanskelig å ta det med ro, selv om jeg vet at det er det beste for meg nå. Så i stedet for å kjøpe en ferdigpizza til middag, lagde jeg hjemmelagde hamburgere og kjøttboller i går. Alle som har laget dette ut av to kilo kjøttdeig, vet at det tar tid...

Andre dager, hvor jeg ikke føler meg som en vridd og vrengt oppvaskklut (?) etter å ha gjort ingenting, da  starter jeg på prosjekter som å pusse opp. Bendik sitt rom ble pusset opp i høst. Da tapetserte og malte jeg veggene, og malte 6-7 strøk på en Stompaseng vi kjøpte brukt. Jeg måtte riktignok bruke mange uker, men jammen ble det fint. Ellinor sitt rom står straks for tur, bare denne perioden går over.
Gudskjelov at jeg er så sta! Ikke engang MS eller Fatigue skal få ta knekken på meg! Jeg skal kjempe hver eneste dag, og jeg innbiller meg selv at jeg er den sterkeste og at jeg vinner. "Jeg har MS, men MS har ikke meg".

Gudskjelov at jeg også har et godt humør og fortsatt er leken, det gjør hverdagen lettere.

Men innimellom, enkelte dager, tenker jeg på hvordan livet kunne vært dersom livet var slik det var før...

torsdag 12. januar 2012

Å senke kravene

Jeg har blitt mye flinkere til å senke skuldrene og å kravene til meg selv etter at jeg ble syk. Og det er jo en klar fordel... For alle som kjente meg før sykdommen, og de som kjenner meg nå, når jeg har de gode dagene, vet at jeg ikke er den personen som sitter mest på rompa. Det går i ett, og jeg finner stadig prosjekter og ting jeg kan gjøre. Grunnen til at jeg er nødt til å senke de høye kravene er at jeg har noe som kalles FATIGUE, i tillegg til MS'en (er det ikke det ene, så er det det andre, sa brura)
Det å ha fatigue er ikke lett. For det første er det ikke lett for meg å håndtere bestandig. Og det er ikke lett for mine nærmeste, eller for omverdenen å forstå hva fatigue er, eller hvordan det føles.

Dette er hvordan MS-forbundet beskriver fatigue:
"Kronisk tretthet, utmattelse, mangel på energi eller kraftløshet - FATIGUE - er vanlig ved MS. På norsk er det vanlig å bruke det engelske begrepet. Hos tre av fire finner man fatigue og hos en av fire oppgis dette som det mest invalidiserende symptomet. Fatigue er et problem som setter store krav til egen mestring. Det finnes i dag ingen medisiner som har særlig effekt."

Jeg kan sove hvor som helst
Jeg beskriver fatigue slik; den kommer like plutselig som en nys (bortsett fra at fatigue ikke kiler i nesa...), og jeg blir så sliten at jeg nesten ikke fikser noenting. Og når jeg mener sliten, så er det som om jeg har løpt maraton etter at jeg har vært på en tredagers fyllekule uten søvn samtidig som jeg har influensa. Det eneste jeg vil, er å legge meg ned å sove, og jeg kan sove hvor som helst. Men selve søvnen har ingen effekt, fordi jeg er som en gammel mobiltelefon som ikke tar til meg lading.


Men det er ikke alltid jeg har mulighet til å legge meg ned og bare sove. Jeg må stå opp om morgenen for å få barna på skolen og jeg har en hund som må få tur. Jeg har et hus som må holdes i orden, og klær som må vaskes, det skal handles og lages mat. Rett og slett alle oppgavene som en "gammeldags husmor" hadde. Men jeg har gudskjelov forstått at alt ikke behøver å være på stell til enhver tid, og jeg har senket skuldrene og kravene til meg selv. Jeg behøver ikke å måtte gjøre alt hver dag. Noe kan vente til i morgen.
I dag har jeg hatt en sånn dag, hvor jeg har tenkt at det meste kan vente til i morgen. Etter at barna var levert og Taxi hadde fått tur, så gikk jeg og la meg igjen. Det samme gjorde jeg i går også. Og dagen før det, og før det igjen, og... For fatiguen er verst om høsten og vinteren. Mørket og kulda gjør at kroppen min føles trøtt bestandig, og det lille ekstra overskuddet jeg har, det får familien og barna. Jeg kan tulle som en klovn så lenge barna er hjemme, men da de er i seng eller ute av huset, så går jeg inn i en hvilemodus. Hvis jeg ikke hviler mens barna er borte, orker jeg ingenting når barna kommer hjem, og da er lunta mi kort og jeg kan være temmelig oppfarende og bli sint for ingenting. Dessuten "tuller" MS'en med meg når jeg er utslitt av fatigue. Da får jeg prikkinger i begge armene. Alle som har hatt et ben eller en arm som har "sovnet", vet hva jeg mener med prikkinger. Men mine prikkinger går ikke over etter at nerven ikke ligger i klem lenger. Det går ikke over før jeg har sovet godt og lenge.


Når det nå er vinter, og fatiguen herjer med kroppen min (samt at jeg i tillegg har hjernerystelse etter at jeg ble slengt i en brygge av en to meter høy bølge), forstår jeg ekstra godt at jeg må senke kravene til meg selv. Jeg lar det ligge bunker med brukte klær på badet, jeg lar det ligge noen hybelkaniner under sofaen (de syns jo ikke likevel), jeg lar det ligge skitne klær i skittentøyskurven, og jeg lar det være litt rotete rundt meg. Man skal jo faktisk se at det bor mennesker her, at vi ikke bor i et utstillingshus...
Så tenker tenker i mitt stille sinn på alle som har fulltidsjobb i tillegg til å ha barn. Det er pokker så beudringsverdig av disse mammaene (og pappaene?) at de får til å kombinere jobb, barn, hus, venninner, trening, mann, osv osv osv. Jeg blir sliten bare ved tanken. Og så tenker jeg ikke mer på det.
Jeg bare gleder meg til våren kommer, så jeg kan finne igjen overskuddet mitt....

søndag 8. januar 2012

En tur til Menighetshuset og tilbake

Når et nytt år begynner, er det mange som har nyttårsforsetter om å begynne et nytt og bedre liv, og å gjøre noe nytt. Det å endre livsstilen sin er vel en av de største forsettene. Det vil si; begynne å trene eller trene mer, slutte å røyke, spise sunnere, drikke vann i stedet for brus osv. Det er kjempefine tanker, og mange starter året riktig så bra. Men så skjærer det helt ut, og man sprekker. Livet er tilbake, det livet man kjenner og egentlig liker veldig godt.
I dag har jeg også gjort noe helt nytt. Nemlig vært på juletrefest i Menighetshuset! Jepp, i Menighetshuset. Og jeg hadde det riktig så hyggelig, tro det eller ei. Men hvorfor jeg var der, er ikke fordi jeg har blitt dypt religiøs over natten og begynne et nytt og bedre liv i Jesu navn. Nei, det er så enkelt som at Ellinor har begynt å synge i barnekor, og de skulle synge i Menighetshuset i dag. Så da stiller vi jo opp for å høre på henne (og for å få gratis kake og kaffe selvsagt). Det å høre små barnestemmer synge "Vi tenner våre lykter når det mørkner" er så flott at jeg får tårer i øynene og snørra renner. Jeg blir så rørt. Det er mulig at de som normalt er kirkegjengere og medlemmer av menigheta trodde at jeg hadde blitt omvendt, men det var de små jentene som gjorde inntrykk.
Det var morsomt å være der også. Det var mye å observere. Blant annet en gutt på ca 4 år, som hadde på seg en pysjgenser og løp rundt som en hamster i bur etter at han hadde fått i seg en haug med kaker. Noen påstår at sukker ikke påvirker små barn. De har aldri vært i en barnebursdag eller juletrefest for å observere barn før og etter sukkerinntaket. Denne pysjkledte gutten løp og løp frem til han fant ut at han må få ut en buse. Så han stoppet løpinga si for å pille seg i nesa. Men gutten puttet den ikke i munnen, la den pent i en serviett, eller klinte den på sine egne klær. Nei, han klinte den på ryggen til en intetanende dame som satt med ryggen til han.... Da var det vanskelig å holde maska selv om småjentene i koret sang vakkert og var så seriøse man bare kan være i et Menighetshus.
Vi sa ingenting til damen.
Ellinor i sort kjole, med hårbøyle

Det å bli medlem av en menighet, eller å besøke Menighetshuset på søndager, er ikke blant mine nyttårsforsetter. Ihvertfall ikke i år. Kanskje et annet år? Bare for å observere....?

Formen min er forøvrig bra i dag, bortsett fra at jeg har vondt i hodet og er litt sliten. Det at jeg har vondt i hodet skyldes hjernerystelsen.  Jeg har derfor knasket paracet igjen, og snart skal jeg treffe puta med hele hodet.


Vi blogges! (ho ho ho, det var egentlig ganske kult å skrive..... sa brura)