Ut av skapet

Det finnes mange skap å gjemme seg i. Og det finnes utallige mennesker som sitter inne i sitt eget skap og gjemmer sitt virkelige jeg for omverden. Det er ensomt å sitte i skapet og ikke tørre å vise hvem man egentlig er. I media snakkes det stadig om åpenhet, om å komme ut av skapet, kaste masken. Det er et eget tema rundt dette nå om dagen, siden flere kjendiser har vært åpne om sin legning eller sin sykdom. Nå tenker jeg spesielt på Karl Erik Bøhn og Anbjørg Sætre Håtun, som var åpne om sin kreftsykdom og dessverre måtte gi tapt. Og for ikke å glemme Magne Helander, som kjempet på sidelinjen mens datteren hadde kreft, og se at hun sovnet inn for godt. De var utrolig tøffe som torde å gjøre dette. Det viser en styrke som få mennesker har, og vi blir sjarmert og rørt, og vi kjenner på vår egen sårbarhet og våre egne mørke sider som vi kunne ønske å skrike ut til hele verden. Men de fleste av oss tør ikke å gjøre dette. Hver dag tar vi på oss masken, holder den gjennom hele dagen, kommer hjem og setter oss inne i skapet igjen. Det er sånn vi er laget, det er sånn vi er oppdratt. Ingen skal se hvem du egentlig er, alle kjenner Janteloven.












Da jeg fikk MS krøp jeg inn i mitt eget skap. Der satt jeg og gjemte meg i mørket. Satt i fosterstilling, med bena godt krøllet opp mot kroppen, og holdt hardt rundt knærne. Der satt jeg i timesvis, i dagesvis, ukesvis og måneder. Jeg holdt og holdt rundt meg selv, og gråt ned i knærne. Mens jeg satt der, kjente jeg at kroppen ble dårligere og dårligere. Jeg var svimmel og holdt meg fast i veggen når jeg skulle på do. Jeg hadde hodepine hver dag, kroppen mistet mer og mer følelse, jeg ble mer og mer sliten, og ingen medisiner virket. Jeg hadde nervesmerter som jeg ikke unner min verste fiende. Og det ble tungt å gå. Jeg fikk krykker, manuell rullestol, og til slutt en elektrisk rullestol.... Jeg var fastlåst inne i skapet mitt, holdt rundt meg selv, og følte meg veldig alene.
Men masken var på. Ingen skulle vite at jeg hadde MS. Jeg orket ikke å fortelle det til hele verden. Ikke enda. Jeg måtte bruke tiden alene til å bearbeide det faktum at jeg hadde blitt kronisk syk. At jeg aldri skulle bli frisk.



"Du blir aldri frisk, Inger Johanne! 
Dette må du leve med til du dør. Du dør ikke AV MS, men du skal dø MED MS". 

Kjenn litt på den følelsen.




Så når var det min tur til å komme ut av skapet? Det var jo veldig trangt, mørkt og ensomt der, så jeg ville jo ut. Men jeg var så redd for hva verden kom til å si, hvordan kom de til å oppføre seg ovenfor meg? Jeg orket ikke medlidenhet. Jeg ville jo bare være meg selv, møte venner og bekjente uten at de tok på seg "sad sam"-øyne, og se på meg som om jeg skulle dø hvert øyeblikk.
Det var i begynnelsen av desember at jeg tok mot til meg. Det var julegrantenning på det lille stedet vi bodde, og barna ville være med på det. Nissen skulle jo komme med godteposer, og det var snart jul. Så litt julestemning måtte vi jo få. Jeg gjorde det for barna sin skyld. Jeg satt i den manuelle rullestolen, den var ikke fullt så synlig og skummel som den elektriske. Det var fullt av mennesker der, barn og voksne. Julemusikk og underholdning. Jeg holdt meg i bakgrunnen, og observerte. Jeg så at (såkalte) venner og bekjente siden ungdomstiden, tittet på meg i skjul. De ville ikke vise at de så meg, de ignorerte meg. Noen tok på seg de triste, medlidende øynene som sa "stakkars deg". Men ingen kom bort til meg. Det var som om rullestolen hadde pest eller kolera, og jeg var smittebæreren. Det var like forbanna ensomt å sitte i rullestolen som å sitte i skapet. I rullestolen var jeg synlig, i skapet var det bare meg. Nå var jeg ute av skapet! Og jeg fikk jammen julestemning gitt. Jul my ass! På veien hjem forbannet jeg meg på at jeg hadde gitt meg selv en julegave. Jeg var ute av skapet, jeg hadde vist til verden at jeg hadde MS. Og da jeg kom hjem, låste jeg døra til skapet og krøp aldri inn igjen.

Så her er jeg, verden. Jeg har MS, men MS har ikke meg.

Det var godt-vondt å komme ut av skapet, og jeg møter mange medlidende blikk. Men det var verdt det. Jeg slipper å late som, jeg slipper å være noen andre enn meg selv. Jeg vil leve livet fullt og helt, ikke stykkevis og delt. Jeg vil ha mest mulig ut av hver eneste dag, uten å prøve å tilfredsstille andre. Jeg er meg, take it or leave it. Så min oppfordring til deg som sitter i skapet ditt hver eneste dag; kom deg ut. Ta sjansen, hva har du å tape på det? Hva er det verste som kan skje?