tirsdag 4. februar 2014

Heldige meg, som NAV'er

Jeg er heldig jeg. Jeg NAV'er, og kan gjøre akkurat som jeg vil hele dagen. Jeg kan gå og legge meg igjen etter at barna er sendt vel av gårde på skolen. Og jeg kan sove til de kommer hjem igjen. Jeg kan gå på café hvis jeg vil det. Eller jeg kan gå en lang tur med bikkja i skogen. Eller jeg kan vaske og rydde huset hvis det trengs. Jeg kan bruke dagen akkurat som jeg vil, uten at en sjef står over meg og forteller meg hva jeg skal gjøre. Jeg slipper å ha et stort arbeidspress, og være bekymret for å få magesår. Jeg slipper å irritere meg over idiotiske kollegaer og sjefen. Jeg henter barna etter skolen hver dag. Jeg kan bruke lang tid på å lage sunn og riktig middag til barna, fordi jeg stresser ikke hjem fra jobben for å rekke å varme opp en Fjordland ferdigmiddag. Jeg har god tid til å lytte til barna, hjelpe de med lekser, bli godt kjent med vennene deres, og bare være en god og varm mamma. Og på kvelden kan jeg sitte oppe så lenge jeg vil. Se på Mc Gyver i reprise kl 02 med god samvittighet, fordi jeg vet jeg kan sove bare barna har kommet seg på skolen dagen etter. Og jeg vet at "lønna" kommer i tide, uten å bekymre meg om regnskapsføreren rekker det eller ikke... Jeg er jammen heldig jeg..?

Dette er noe jeg får høre. At jeg er heldig som slipper å jobbe. Jeg er heldig som NAV'er.
Slipper å jobbe?? Vet du hvor heldig du er som faktisk klarer å jobbe? At du har en helse som gjør at du klarer å gjennomføre en hel arbeidsdag uten å føle at du har løpt maraton med influensa og vært bakfull samtidig. At du har et arbeidsmiljø, og har voksenkontakt hele dagen. At du føler at du er verdt noe, og at noen trenger akkurat deg og din kompetanse. Jeg skal fortelle deg at det er faen ikke noen dans på roser å NAV'e. Det er kjedelig, det er pyton, og det viktigste av alt; det er ikke selvforskyldt. Jeg har en sjef, jeg også. En sjef som ikke lar meg gå hjem etter endt arbeidsdag. Jeg har en sjef som sitter fast i kroppen min, og bestemmer alt. Og tro meg, det er den verste sjefen du kan ha! Sjefen min heter MS og bestemmer over meg hver eneste dag, hele døgnet.

Ja, jeg NAV'er. Jeg sover når barna er på skolen, fordi jeg ikke klarer å gjennomføre resten av dagen hvis jeg ikke sover. Jeg sover fordi jeg aldri blir uthvilt. Jeg er som en gammel mobiltelefon som ikke tar imot strøm, uansett hvor mye du lader den. Og grunnen til at jeg sitter oppe sent på kvelden, er fordi nervesmertene er så store at kroppen ikke klarer å slappe av. Smertene iler gjennom kroppen, som kulene på en flipperspill. Og det eneste som hjelper er å ligge under et varmeteppe i sofaen. En god og varm dundyne er ikke nok. Jeg orker sjelden å vaske og rydde huset, noen dager orker jeg knapt å lage middag til barna. Da blir det brødskiver. Enkelte dager skjelver jeg så fælt på hendene at jeg ikke klarer å finne penger i lommeboka når jeg handler, eller å få kobbelet på bikkja. Det kan gå flere dager mellom hver gang jeg ser et voksent menneske jeg kan ha en samtale med. Jeg er nesten låst inne i mitt egen hjem, 24/7. Med mine egne tanker og en hælvetes sjef som plager meg. Og jeg vet at jeg må leve med "sjefen" min resten av livet. Jeg vet at han kommer til å bli verre med årene. Jeg vet ikke hva han har tenkt til å gjøre mot meg i morgen. Eller om et år. Kanskje han bestemmer seg for å kødde skikkelig med meg, og sende meg i rullestol. Det er sjefen sin det..? Tenk om jeg kunne si opp, og finne meg noe annet?

Ja, jeg NAV'er. Og jeg lever med en drittsekk til sjef. Men jeg lar ikke sjefen bestemme, jeg er for sterk til det. Ihvertfall i dag. Og i morgen. Så lenge jeg klarer skal ikke sjefen få ta knekken på meg. Og hvorfor har jeg bestemt det? Fordi jeg har et humør som holder meg oppe. Jeg har så mye i ryggsekken, at MS'en ikke skal få knekke ryggen min. Den er for sterk til det. Livet er for kort til å være bitter. Livet er for kort til å ta sorgene på forskudd. Det er mye bedre å ta gledene på forskudd, for da blir gleden dobbelt så stor. Jeg gleder meg hver dag over at jeg er så heldig å ha friske, sunne og glade barn. De gir meg så mye glede og styrke at jeg får det lille overskuddet jeg trenger for å være en god og varm mamma. Barna er det viktigste i livet mitt, og jeg gjør alt jeg kan for at de skal ha det bra. Det er derfor jeg sover når de er borte. Det er derfor jeg gråter i dusjen, når de ikke ser på. De skal ikke se hvor vondt mamma egentlig har det. Det er det ingen som skal se... ikke sjefen min heller, selv om jeg vet at han titter inn gjennom nøkkelhullet når jeg gråter. Jeg har mye å gråte over, men jeg har mer å gledes over. Jeg blir glad hver gang jeg har klart å komme meg gjennom en måned uten at kontoen er helt tom (det er ikke økonomisk fett å NAV'e!). Jeg blir glad når jeg tenker tilbake på at jeg var avhengig av rullestol for 6 år siden, men etter at jeg fikk riktige medisiner ble sjefen overstyrt, og nå kan jeg gå så langt jeg vil..! Jeg blir glad hver dag når jeg våkner og merker at jeg ikke er verre enn i går. Jeg blir glad hver gang jeg kan gå en tur med bikkja uten at bena svikter. Jeg blir glad hver morgen jeg våkner og merker at skjelvingen ikke er der. Jeg blir glad når jeg ser at det snør, for da kan jeg gå ut og måke snø uten å bli helt ødelagt. Jeg blir glad hver dag solen skinner og fuglene kvitrer. Jeg er glad for alle de små tingene i hverdagen som gjør livet verdt å leve. Alle de små tingene som nesten ingen legger merke til, fordi de er så stressa.

JA, jeg NAV'er. Men tro meg, jeg skulle mye heller jobbe. Jeg har jo gjort det før, så jeg vet hvordan det er. Det kan være slitsomt og stressende. Men det er normalt. Jeg skulle mye heller ha byttet ut det livet jeg har nå, mot det livet jeg hadde før. Men det kan jeg ikke. Så da får jeg leve det livet jeg lever nå, og glede meg over det. Ikke se bakover, men fremover. Så neste gang du syns jeg er heldig som NAV'er, kan du gå bort til sjefen din og gi han en klem. Vær takknemlig for at du har en jobb, vær takknemlig for at du slipper å ta sjefen med deg hjem. Og på veien hjem fra jobben kan du stoppe opp og lytte til fuglene. De kvitrer faktisk om vinteren også.

28 kommentarer:

  1. Veldig bra skrevet, Inger Johanne :) Skulle ønske alle kunne lese dette, og virkelig ta det til seg. Er så alt for mange som ikke forstår, og som ikke vil forstå...

    SvarSlett
  2. Du skriver utrolig bra, Inger Johanne. Du setter bokstavelig talt ord på hvordan det er å ha MS og hvordan det er å NAV'e,
    Takk! <3

    SvarSlett
  3. Utrolig bra skrevet, deler noe av den ;)

    SvarSlett
  4. Det var et veldig sant og sterkt innlegg. Kjenner meg igjen i mye av det du skriver, men er heldigvis så heldig at jeg fremdeles er i 50% jobb

    SvarSlett
  5. Knalbra skrevet!!!!! Takk skal du ha

    l

    SvarSlett
  6. Fantastiske ord. Du setter ord for så mange av oss. Herlig om du blogger av og til. Jeg kommer til å følge den. Tusen takk for at du er du. Ønsker deg alt godt i din hverdag.

    SvarSlett
  7. Takk for fantastiske ord,jeg har selv en"annen sjef" som styrer mye av tiden min og kjenner meg igjen,vil også få ønske deg alt godt for fremtiden :)

    SvarSlett
  8. Godt skrevet . Jeg er også en såkalt "Naver" og bytter gjerne på dagen med noen som er friske og kan være i jobb. Stå på ! Heidi

    SvarSlett
  9. Knallbra skrevet.Vet hvordan du har det fordi jeg også er en ufrivillig naver :P Gjett om jeg savner å ha en jobb å gå til hver dag,ha andre å snakke med og ikke minst bare det å kunne bli sliten fordi man har gjort noe fysiskt.Det værste med å være kronisk syk er egentlig ikke sykdommen,den må man bare godta er der.Men det er alle de fordommene som finnes fordi man ikke har en sykdom som synes.Og aller værst er det å møte disse fordommene hos folk som er der for å hjelpe deg,som f.eks hos NAV.Det er ille når en saksbehandler forteller deg at du er en byrde og en stor kostnad for samfunnet og kommer med fraser som"du er jo ikke alvorlig syk".Da mener jeg de ikke har rett kompetanse til å ha den jobben de har.Uansett,stå på.Du er verdifull fordi ingen er som du :)

    SvarSlett
  10. Tusen takk for at du setter ord på de tanker, følelser og fortvilelse jeg selv ikke klarer å sette ord på!
    Ønsker deg masse lykke til fremover!

    SvarSlett
    Svar
    1. Fantastisk godt skrevet. Lykke til videre!!!

      Slett
  11. Veldig bra skrevet :)

    SvarSlett
  12. Så hyggelig at du skriver igjen, men veldig leitt å høre at du har blitt alenemor.. Huset ditt ser utrolig koselig ut, og du er jammen tapper. Ønsker deg alt godt, og helst noen gode dager innimellom.
    Jeg er takknemlig over å ha en jobb, selvom jeg av og til drømmer om noe annet..
    Varm klem og ønske om god helg til deg.

    SvarSlett
  13. Bra skrevet! Er viktig att den sanne historien om de aller fleste navere kommer frem! Jeg også skulle så gjerne ha byttet heldøyns jobben min med en vanlig jobb.
    En jobb som sikkert er stressende, men uten smerte som kjennes ut som alt i meg revner. Fuglene kvitter om vinteren hvis man hører godt etter:) lykke til videre med sjefen din og de gode øyeblikkene!

    SvarSlett
  14. Nå fikk jeg og sikkert flere andre noe å tenke på...

    Stå på videre!

    SvarSlett
  15. Ja vi er dritheldig som NAV'er. Stå på. Veldig bra skrevet.

    SvarSlett
  16. Er også nav'er enn sålenge, og må si DU fikk virkelig sagt de rette ordene:-)

    SvarSlett
  17. Veldig godt skrevet og beskrevet. Og beskrevet! jeg har også en sjef, fagpanelet har bare ikke funnet navnet enda.... Jeg hører også at fuglene kvitrer here året:) .... så enn så lenge .....ofte oppleves nav verre enn sjefen.....Da er det godt å høre fuglene....

    SvarSlett
  18. Bra skrevet. Jeg har en mann som har MS, men foreløpig klarer han å være i jobb. Ikke vet jeg hvordan det skal bli den dagen han ikke klarer å jobbe lenger. Han er sliten når han kommer hjem og har forsåvidt ikke noe overskudd igjen til oss andre, men ut fra dette jeg nå har lest, så skal jeg ikke klage på at han jobber. Det kan fort bli verre skjønner jeg. Lykke til videre.

    SvarSlett
  19. Supert skrevet Inger Johanne!

    Klem fra en annen alenemor m/samme diagnose

    SvarSlett
  20. Bra skrevet Bæmbi, du har litt å stri med! Håper alt går opp nå...eller ihvertfall bortover - og humør har du jo :-) Klem Hege CK

    SvarSlett
  21. Jeg kjenner meg veldig igjen i dette inlegget. Ingen tror jeg er syk, jeg ser jo så frisk ut! De ler og sier jeg er en "lat stoner" men sannheten er at jeg har sterke nervesmerter som holdt på å drive meg til selvmord, Fatiguen jeg har gjør meg så asosial og sliten, jeg vil jo også henge ut med venner, jeg er jo en gutt på 18! De prøver å vekke meg om morgenen, men jeg er "håpløs og lat." De prøver å få meg med ut, til venner, men jeg er for trassig og lat. Jeg er ikke lat, jeg er syk.

    Jeg tror ingen andre enn de som har sykdommen forstår hvordan dette er

    SvarSlett
  22. Bra skrevet!
    Kommer til å vise dette til fler, vanskelig å få folk til å forstå.
    Kjøpt bøker for at de nærmeste skal lese og få litt bedre forståelse, men en bok er visst litt for mye! Selv et helt blad kan være mer enn nok!

    SvarSlett
  23. Tusen takk for at du skrev nettopp om dette. Så inderlig godt beskrevet og jeg kjenner meg så veldig igjen i beskrivelsen av denne "sjefen". Veldig godt forklart og nå kan også jeg lettere beskrive hvordan JEG har det så det kan bli lettere å prøve å forstå vår situasjon og hverdag. TUSEN HJERTELIG TAKK!!

    SvarSlett
  24. Utrolig godt skrevet. Vi lever et liv, som er vanskelig å sette ord på, men det har du fått til. Modig. Takk hilsen Tone

    SvarSlett
  25. Åh, det der var helt fantastisk bra skrevet. Fremkalte både latter og tårer hos meg, for det traff bare så godt... Kjenner igjen mye, for sjefene mine heter bl.a Ehlers-Danlos, fibromyalgi og Raynauds, og de gutta der er ikke å spøke med... Tusen, tusen takk for at du skrev dette, og jeg må bare dele det :)

    SvarSlett